«Pan» (1894) var fra Hamsuns side planlagt som «en liten bok med få mennesker og megen sjel» - «en stille og rød kjærlighetshistorie» uten polemikk - der hvert kapittel skulle være som «et dikt». «Victoria» (1898) mente han var «intet annet enn litt lyrikk» og la til at «En dikter kan jo også iblant ha litt lyrikk han vil bli av med». Både løytnant Thomas Glahn i «Pan» og dikteren Johannes i «Victoria» hører til Hamsuns tallrike persongalleri av begavede og hudløse nevrotikere. Begge romaner har siden lanseringen vært blant dikterens mest populære.